Jon Bing (1944-2014)
En fabel til ende – en fabulerende legende.
av Kjartan Lindøe, på vegne av Hyperion og Fabelprosaens Venner
foto av Andre Eide/Wikimedia Commons
For de av oss som ble født en gang på 1970 eller 1980 tallet har det vært vanskelig å unngå å lese ting av eller om Jon Bing. I våre lettpåvirkelige barneår ble mange av oss med Biblitotekskipet Alexandria ut på reise i verdensrommet. Vi leste med stor entusiasme om Benji og flaggerkatten Miromurrs eventyr på fremmede planeter. Våre egne eventyr fant også sted der ute en plass. Steder hvor ingen mennesker hadde vært før oss. Det var vi som skulle ut til stjernene, og Jon Bing var en av dem som viste oss veien dit.
Etterhvert som vi ble eldre oppdaget vi til stadighet nye ting som var skrevet eller laget av Bing. I min vennekrets hadde vi blant annet noen nedslitte VHS-opptak av Blindpassasjer og kassettopptak av hørespillene Rutine for ukjent planet, Rutine for Nemesis og Rutine for Terra Nova som gikk på rundgang til båndsalaten hadde dukket opp i alle våre husstander. Men det stoppet på ingen måte der. På ungdomsskolen oppdaget vi også andre bøker. Bøker som ble sendt rundt til omslaget forlengst var uleselig og det knapt nok var mulig å bla om uten frykt for å rive ut hele sider. Knuteskrift, for eksempel, eller Nazar-serien. En forståelsesfull bibliotekar foret meg med disse bøkene i riktige øyeblikk og jeg fant meg selv igjen vandrende ned de fantastiske stiene jeg hadde tråkket opp sammen med Benji og Miromurr mange år tidligere.
Stor var også gleden da vi oppdaget Bings flotte oversettelse av det store fantasyverket, Jordsjø- trilogien av Ursula LeGuin. Eller hans lekne oversettelse av Douglas Adams’ science fiction komedie som på norsk ble til På tommeltotten til Melkeveien. «Ta det rolig!» Sammen med Tor Åge Bringsværd fikk Jon Bing introdusert litteraturformen science fiction til det norske folket. Selv om deres begrep Fabelprosa ikke umiddelbart fikk stor gjennomslagskraft, er det fremdeles i bruk innen de fantastiske fritidsinteressene mange unge engasjerer seg i og deres arv lever i beste velgående blant dagens unge.
Man kan si at Bing ikke lot seg begrense av denne verdens rammer. Han trengte mer plass. Og eventyrene hans viste oss at det var mer enn nok tumleplass ute i det store verdensrommet. Eller i fremtiden. For noen av oss som ble mer enn gjennomsnittet glad i teknologi, datamaskiner, fabler, eventyr og trade-rom-rom (tradisjonell rom romantikk) fremstod nesten Jon Bing som en onkel. En voksenfigur som forstod og kjente de yngre generasjonenes verden og teknologi. Og som klarte å kommunisere voksne problemer til unge og unge problemer til voksne uten å fremstå hverken moraliserende eller arrogant. Bing var tidlig oppmerksom både på mulighetene og farene ved informasjonsteknologien og bedrev folkeopplysning på sindig vis gjennom hele vår oppvekst. Om våre foreldre var bekymret for dataspilling eller det store, skumle internettet, var det forbausende effektivt å fore dem med artikler hvor Jon Bing hadde uttalt seg.
Mange av landets nerder står i takknemlighetsgjeld til Jon Bing. Han var med å gjøre det stuerent å være nerd i Norge. Sammen med Tor Åge Bringsværd ufarliggjorde de lek og fantasier. Kartzoologi, for eksempel, hvor man leter etter dyrefigurer i bykart, for så å vandre disse gatene opp og ned, gjerne i sene nattetimer og lystig lag, er fremdeles en yndet studentaktivitet ved enkelte studiesteder. Bing var heller aldri vond å be om å bidra på arrangement. Jeg tviler på at noen har oversikt over hvor mange foredrag, kåserier, panelbedatter og andre ting han bidro med på science fiction-festivaler som Norcon, Shadowcon eller Oslo Science Fiction-festival, men jeg vet det var mange av dem. Mange og viktige bidrag for miljøet rundt de fantastiske fritidsaktivitetene i Norge.
For mange av oss nerder var Jon Bing en vennligsinnet trollmann med rar bart og elefantslips som kunne formidle vanskelige og fantastiske ting over generasjonskløfter og teknologiske avgrunner. Han var en kjempe som lot oss klatre opp og stå på hans skuldre, og han lærte oss at horisonter skal utvides, overvinnes og fantaseres om, bare ikke fryktes. Så kan vi bare håpe at vi, i vår tid, klarer å gjøre det samme for neste generasjon. Takk for alt.
