Neil Gaimans «Heldigvis hadde jeg melka»
Neil Gaiman er i Norge for å promotere den nylig norskoversatte boken Heldigvis hadde jeg melka. Pegasus møtte ham på The Thief på Tjuvholmen hvor han fortalte om boken, om pappaer og om sin barndoms fantasieventyr.
Tekst: Thea Bårdsdatter Foslie | Foto: Maria Bårdsdatter Foslie
Vi finner Gaiman avlsappet og tilbakelent i en lenestol i lobbyen. Kledd i svart fra topp til tå, med halvbustete mørkt hår og gråsprengt skjegg fremstår han som den ultimate fabelprosaiker. Den lyse, muntre boken med fargerike illustrasjoner som ligger på salongbordet foran ham kunne ikke stått mer i kontrast til forfatteren.
Det var med stor iver Neil Gaiman fortalte Pegasus om sin nylig norskoversatte bok «Heldigvis hadde jeg melka»
– Denne boken begynte egentlig med en annen bok. For mange år siden, da sønnen min Mike var rundt fire år, sa jeg noe forferdelig til han som ‘er det ikke på tide at du legger deg’ eller noe, og han så sint opp på meg og sa ‘jeg skulle ønske jeg ikke hadde en pappa, jeg skulle ønske..’ og så måtte han stoppe opp og tenke etter hva annet man kunne ha før han fortsatte ‘jeg skulle ønske jeg hadde gullfisk’, humrer han.
Dette ble startskuddet for Gaiman sin bok The Day I Swapped My Dad for Two Goldfish, en bok som handler om nettopp en far som blir byttet rundt for ting uten en gang å merke det selv fordi han er så opptatt med å lese avisen. Den nye boken Heldigvis hadde jeg melka (org. tittel Furtunately, the Milk) kunne ikke presentert en mer ulik farskarakter.
– Jeg begynte å få litt skyldfølelse for den forrige boken, for hvor mange bøker finner du hvor pappaen faktisk har en positiv rolle og gjør bra ting? Nesten ingen. Det første man gjør når man skriver en barnebok er å få foreldrene vekk så fort som mulig, potensielt tar du livet av dem, det er klassisk, og så kan barna dra avgårde å gjøre spennende ting i boken, forteller Gaiman i det han plukker opp boken og fikler frem og tilbake på sidene.
– Så jeg bestemte meg for å skrive en bok med en pappa som er morsom og forteller historier, omtrent slik jeg var da jeg selv var en ung far. Og selvfølgelig er barna litt smartere enn pappaen deres, og de er aldri helt sikker på om det han forteller er sant. Men selv om de ikke helt tror på det så nyter de historiene.
Den nye boken tar leserne med inn i denne pappaens utrolige fortelling om hva som skjedde med han da han en dag måtte ut og kjøpe melk og ble borte så lenge. Vi møter på alt fra dansende dverger til luftballongflyvende dinosaurer. Gaiman forteller ivrig at det å skrive boken var som å gjenoppleve alle sine barndomsfantasier.
– Jeg ville få alt med! Plutselig ville jeg komme på ‘pirater! Ja, pirater’ og så måtte jeg skynde meg å skrive et par sider med det. Men det var også flott å få med ting jeg aldri ville tenkt på som barn. Jeg elsket å komme opp med en stegosaurus som fløy luftballong. Jeg elsket å tulle rundt med leserne om hvilket kjønn undertegnede stegosaurus hadde. Jeg elsket å kunne spøke med ting jeg ikke har kunnet gjøre før, som om hvordan den lille jenta kun vil ha kjekke, misforståtte vampyrer.
Selv er Gaiman far til Michael, Holly og Madeleine, og han mener at alle pappaer kan være både som denne morsomme, historiefortellende faren og som den avislesende faren som er for opptatt til å legge merke til at han blir byttet bort.
– Som far får jeg være begge to; alle fedre gjør det. Og vi får være alle de andre pappaene også. Sannheten er at foreldre er store og kompliserte, og jobben med å være forelder er stor og komplisert. Du får være en kjempe, du får være et monster og du får være en helt også. Du får være alle roller.
Bokens fargerike omslag drar blikket umiddelbart og ser ved første øyekast ut som en festlig barnebok, Gaiman mener at den passer for mange aldersgrupper.
– Jeg anbefaler den til folk som er fra 6 til 14 år gamle, og så ville jeg hoppet over et par år, for den er ikke noe morsom når du er rundt 15 til 18 år og føler deg gammel og smart, da virker den bare tullete. Men når du blir rundt 23 år og ikke lenger føler behovet for å bevise at du er voksen lenger, så er den morsom igjen. Og selvfølgelig, når du har blitt en forelder og leser den til barna dine, da er den også definitivt morsom.
Denne boken skiller seg fra mye av hans tidligere verk nettopp på grunn av den lette, spøkefulle tonen, men selv mener Gaiman at dette ikke har noe å gjøre med hans humør da han skrev den.
– Jeg skrev faktisk to bøker helt samtidig det året. Den ene, Heldigvis hadde jeg melka, er antakelig det mest tullete og morsomste jeg noen gang har skrevet, mens den andre, The Ocean at the end of the Lane (Oversatt av Vendetta forlag som Havet i enden av veien), er det mørkeste og mest marerittaktige jeg har skrevet. Jeg tror ikke noen av dem hadde noe med hvilken sinnsstemning jeg var i, det var bare de historiene jeg ville fortelle der og da. Én historie som var lett, luftig og tøysete, og én historie som var mørk, ærlig og farlig. Jeg er så glad for at jeg har muligheten til å gjøre begge deler.
Så er vår tid med den hyggelige forfatteren og Norgesvennen over. Med fullpakket program må han skynde seg videre til neste intervju.
– Jeg hadde aldri trodd det skulle være så mye interesse, sier han, jeg trodde jeg skulle få litt tid til å gå rundt i Oslo og bare nyte byen slik jeg gjorde forrige gang. Da fikk jeg faktisk tatt den der Bergensbanen også, det var fantastisk, du skal bare høre…, begynner han og det er tydelig at nok en historie har begynt å boble til overflaten, men før han får fortalt videre om sitt eventyr på den norske jernbane er han dratt avgårde – fanskaren venter.
