Kultur- og frivillighetspolitikk
Frivillig arbeid og kulturell virksomhet skaper identitet, aktivitet og fellesskap mellom mennesker. Staten må legge til rette for et mangfold av kulturuttrykk og skape grobunn for mer frivillig engasjement, særlig for barn og unge. Dette må gjøres gjennom aktivt å støtte opp med gode rammebetingelser, samtidig som frivilligheten ikke må brukes som verktøy for å oppnå politiske målsetninger. Frivilligheten vokser best når den er fri.
Hyperion mener:
- Frivilligheten trenger et objektivt, rettferdig og sektorovergripende system for økonomisk driftstilskudd som ivaretar organisasjonens egenart, samtidig som det ikke gir særfordeler til organisasjoner som oppleves som «nyttige» eller passer en bestemt ideologisk tankegang. Statens behov for instrumentell kontroll over frivilligheten må begrenses.
- Barne- og ungdomsorganisasjoner trenger forutsigbare rammebetingelser, og det er svært uheldig at regelverk, kontrollrutiner og støttebeløp endres til stadighet.
- Grasrotandelen fungerer i dag mot sin hensikt, og det er de ressurssterke, synlige organisasjonene som mottar støtten fra ordningen. Dette bidrar til en ytterligere skjevfordeling av offentlige midler. Den fører også til en kamp mellom ulike frivillige grupper lokalt, som trekker ressurser og oppmerksomhet vekk fra formålene og setter frivillige organisasjoner mot hverandre. Ordningen bør snarest fjernes eller omstruktureres.
- Norsk Kulturråd forvalter i dag store deler av den offentlige støtten til kulturlivet, og skal opptre som en rådgiver for det offentlige i kulturspørsmål. En slik institusjon kan ikke opptre reaksjonært og konservativt i møte med nye, fantastiske kulturuttrykk, og trenger en reform. Støtteordningene må omgjøres for å representere hele kulturfeltet, og rådet må settes sammen av en bredere del av kulturlivet.
