Problemet med Problemspilling

Bidrag til konkurransen «Problemet med Problemspilling», skrevet av Eirik Wesbye Pedersen.

I april 2008 opprettet jeg en konto i et spill som heter Tribalwars – dette var starten på mye godt og vondt. På den tiden var 13 år og skulle starte i 8. klasse på ungdomsskolen. Jeg var aktiv innen håndball og fotball og hadde mange kamerater å være sammen med. Innenfor dataspill drev jeg ikke med annet enn klassikeren Flåklypa og av og til spilte jeg litt Playstation 2 – men det var aldri noe var oppriktig opptatt av. Det var først når det kom til Tribalwars at jeg virkelig skulle få merke hva dataspill egentlig handlet om. Kort fortalt er Tribalwars et sanntids strategispill i nettleseren satt til middelalderen. Historieinteressert som jeg er, tenkte jeg at dette ville passe midt i blinken for meg. I og med at det er i sanntid vil ting skje selv om jeg ikke er pålogget eller tilgjengelig – om ikke den største baksiden ved hele spillet. Jeg merket fort at liten aktivitet og lavt ferdighetsnivå gjorde at jeg rett og slett ville bli betraktet som dårlig i spillet. Jeg tror at alle som bruker mye tid på en ting har som mål å hevde seg i det, og jeg var intet unntak. Stadig mer tid ble brukt til å lære meg opp og være aktiv i spillet. Selv om mine foreldre ikke var helt glade for det og var relativt strenge med å sette grenser, så fikk jeg titt og ofte lurt meg til noen minutter for å gjøre det jeg skulle.

Tribalwars var et spill som fulgte meg i mange år, faktisk helt fram til halvannet år siden. Jeg prøvde flere ganger å slutte, men klarte aldri å holde meg lenge nok borte til at jeg kunne legge det fra meg for godt. Det at jeg faktisk klarte å hevde meg i spillet og å kunne sosialisere meg med mange forskjellige personer på Skype gjorde at Tribalwars ble et sted jeg følte meg «hjemme». Mange netter ble brukt til «aksjoner» og stammeleder i en ledende stamme var det min jobb å få ting til å gå rundt – det fulgte et ansvar. Med stort ansvar bygde jeg også gode relasjoner til flere; både in-game og utenom. Samtidig som jeg ble større ble det sosiale en større del av spillet. Spillet er bare et spill, men det å kunne være sosial ved siden av var viktig. Samtidig skjedde det en forandring privatmessig: fra å være en med mange venner på barneskolen gikk jeg til å være en med et heller begrenset nettverk på ungdomsskolen. Venner med ganske mange, men hadde ingen jeg «klikket» med.

På barneskolen i bygda til en ungdomsskole med folk fra ulike deler av kommunen ble overgangen veldig stor for meg. Havnet i en klasse med få fra barneskolen og mistet kontakten med dem. Jeg har aldri vært av den totalt utadvendte typen og har en tendens til å bruke god tid på å slippe folk tett på meg. Samtidig med å bo 10-15 min med bil fra der ting skjedde havnet jeg i «utkanten» sosialt. Jeg hadde riktignok fått en jobb på dagligvarebutikk i 8. klasse gjennom OD-dagen, men det ble minimalt med jobb som «flaskis». Tribalwars var på den tiden noe jeg kunne bruke tiden på og fortsatt kunne sosialisere meg med folk jeg følte at jeg hadde mer til felles med enn de jeg gikk på skole med. Mine foreldre, med min mor i front, var aldri spesielt begeistret for dette. Vi har aldri pratet direkte om det, men jeg tror at de merket at det skjedde ting. Jeg sluttet med håndball og fotball på grunn av manglende interesse i løpet av ungdomsskolen, men å finne grunn innen dataspill blir ren spekulasjon. Samtidig med spilling av Tribalwars klokket jeg inn nærmere 1400 timer på spillet Battlefield 2. Om jeg var alene hjemme var det beste å kunne sette seg ned å spille litt underholdene Battlefield 2 – og disse 1400 timene var kun alene da ingen jeg kjente spilte spillet.

Og sånn gikk da dagene; frokost – skole – spilling/diverste – legge seg. Det var ikke store variasjonen, og min mor maste flere ganger om at jeg skulle komme meg litt mer ut og om jeg ikke hadde noen venner å være sammen med. Jeg skrudde på forsvarsmekanismene og kranglet meg bort fra det. Spillene har ført med seg en god del krangler om data og det sosiale utenom. Jeg la en plan for meg selv at alt dette skulle ta slutt da jeg skulle starte på videregående, men det gikk til helvete.

Det samme fortsatte. Om jeg ikke var opptatt med noe jeg «måtte» gjøre eller på jobb, så satt jeg foran dataskjermen. Det var særdeles sjeldent at jeg var ute med folk, og jeg kan heller ikke huske å ha tilbrakt en eneste natt hos venner i løpet av ungdomsskolen eller to første årene på videregående. Jeg klarte riktignok for første å virkelig trappe ned med spillet Tribalwars og dets sanntids-helvete, men erstattet det heller med andre spill som «Age of Empires III» og etterhvert «Battlefield 3». Sistnevnte spill er det beste som har skjedd meg innenfor spill.

Sent 2012 kom Battlefield 3 ut. Interessert i FPS sjangeren som jeg var ble spillet kjøpt (til en heller liten fortvilelse hos mor), samtidig som jeg fikk lov til å kjøp meg en ny stasjonær PC. Jeg merket relativt fort at dette var et spill jeg var nokså dyktig i. Hvor moro er det ikke å kunne hevde seg i et spill og virkelig føle at man er i sin egen verden? Jeg fikk også opp øynene for E-sport og søkte derfor inn til Trønderbataljonen – en av Norges eldste og respekterte klaner innen for Battlefield-sjangeren. Det valget var uten tvil det beste jeg kunne ha tatt. Jeg tenkte for meg selv «Når du først bruker så mange timer på det, hvorfor ikke ta det til det neste nivået?». For meg skulle Battlefield 3 bli en liten personlig satsning. I starten så jeg tendensene fra ungdomsskolen; gjennom Teamspeak ble det ofte diskusjoner og samtaler, men som ny i gruppen turte jeg aldri å gjøre meg bemerket. Heldigvis fikk jeg vist meg fram i spillet, og skjønte etterhvert at jeg faktisk kunne åpne kjeften og si det jeg følte – for jeg hadde faktisk en stemme jeg også. Det at jeg fikk bli med i Trønderbataljonen endret ikke ikke tilværelsen på VG2 eller VG3 veldig drastisk, som fortsatt for det meste bestod av sove, skole, jobb og spilling – men nå hadde jeg en fast gruppe å gå til, og det var jeg personlig veldig glad for. Men jeg fikk faktisk en liten selvtillitsboost av det hele, og jeg føler selv at kom nærmere det jeg vil anse som de beste vennene jeg hadde på videregående. Jeg var med på flere fester og hadde russebil i mai – men det hele var ikke en setting jeg elsket, men en setting jeg kunne takle. Nå er jeg ferdig med videregående og har fått nærmere 1500 timer i Battlefield 3. Enda flere timer har gått med til Teamspeak og annet Battlefield-relatert. Vennene jeg stod nærmere i VG3 har jeg ikke så mye felles med lenger. Dagene i starten av sommerferien består stort sett av jobb, spilling og noe annet dall i ny og ne. Hva har jeg egentlig igjen?

Det jeg har igjen er seks år på ungdomsskolen og videregående jeg helst skulle ha sett hatt et annet innhold, men med tilbakeblikk er det også år jeg ikke ville ha vært for uten. Lettlært som jeg er, så gikk spillingen aldri ut over skolen. Med 5,52 i snitt på vitnemålet og gode karakterer hele veien ble ikke skolen påvirket. Moren min har hele tiden fulgt med, men med gode resultater har det ikke vært behov for store tiltak – jeg har tross alt fungert. I fjor sommer så jeg Manchester United på Ullevåll med en jeg traff gjennom Tribalwars, og i vår dro jeg på fotballtur til Manchester med samme fyr – en kjempetur. Den dag i dag er jeg fortsatt med i Trønderbataljonen som fungerende «kaptein» med spilleransvar og taktisk ledelse under kamp – en rolle jeg uten tvil kan vokse videre på. Gjennom Trønderbataljonen har jeg møtt en herlig miks av mennesker, og sammen med en annen kjørte jeg tur/retur Snåsa, en distanse på 100 mil, for å være med på mitt første LAN sammen med andre fra Trønderbataljonen. Sammen med en annen fra klassen på videregående som spiller en del, så var jeg på TG for første gang. Der møtte jeg flere Battlefield-spillere (og folk fra Tribalwars) som jeg har snakket med, men aldri truffet. Om man spiller en del treffer man på en mengde mennesker – noen du liker og noen du ikke kan fordra. Det er moro å treffe disse ansikt til ansikt, for de er aldri som du tror – men du taper (som regel) ikke noe på det. Jeg har aldri angret på noen av mine møter. Fra risikoen jeg hadde ved å stå nesten totalt på sidelinjen med få eller ingen venner i det virkelige liv, så har jeg skaffet meg et nettverk av digitale venner som har blitt virkelige – folk jeg føler jeg har mye til felles med.

Hver fredag møter Trønderbataljonen en svensk vennskapsklan som vi spiller med og har det gøy med til langt på natt. Jeg er fra den klanen invitert til et privat LAN i Göteborg i september i år – noe jeg ser veldig fram til. Dette hadde aldri skjedd uten Trønderbataljonen, og jeg er i dag veldig glad for at jeg tok steget og faktisk søkte. Om det er tilfeldig at det ble akkurat Trønderbataljonen vet jeg ikke, men jeg er glad at ting ble som de ble.

Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å bli en utadvendt super populær gutt, men jeg tror at man er nødt til å ta det som det kommer. Det er alltid ting man kan gjøre med livet sitt. For første gang er jeg virkelig klar til å ta et oppgjør med meg selv: redusere på spillingen, ta mer ansvar hjemme, åpne meg mer opp og kanskje finne meg en kjæreste. Med et friår i år og forhåpentligvis Handelshøgskolen i Bergen fra neste år har jeg tid til å utvikle meg. De siste seks årene har vært så som så, men jeg er glad jeg har vært i gjennom de. Det har vært en god del negativt i det hele, men jeg tror at jeg har kommet styrket ut av det totalt sett. Jeg er uansett klar for det som skal komme og håper å kunne utvikle meg videre. Samtidig vil innrømme en ting som spesielt min mor har ventet en stund på å høre: Ja, jeg er en storspiller. Du har egentlig hatt rett store deler av veien, men jeg er glad du har fått større interesse for det jeg driver med som hobby og at du faktisk ser at det kommer noe positivt ut av dette, omsider. Takk!